konfirmant?

Jaha, så har det skjedd. Hele familien har vært i kirka i dag for å bivåne at eldstemann ble presentert som konfirmant. Siden eldstemann er sønnen min betyr det at jeg er mamman til konfirmanten. Skikkelig skummelt - tror at de skoene der er litt for store ennå.

Hva forventes det av mamman til konfirmanten , eller mye verre: hva kan ikke mamman til konfirmanten gjøre? Kan jeg bli skikkelig barnslig sint når jeg syns noen er teite, eller må jeg lære meg å se alle saker fra flere sider?? Kan jeg forbeholde meg retten til å ikke like de jeg ikke liker, eller må jeg plutselig gi alle en sjanse?? Kan jeg stikke meg unna for å smuglese det nyeste Modesty Blaise før alle andre, eller må jeg vente på tur?? Kan jeg smugspise sjokolade uten å dele med alle de andre?? Hvis ikke har jeg et skikkelig problem!

Får håpe det blir sånn som lillelillesøstra mi opplevde å bli tante til den nevnte konfirmant. Hun var 5 år, og ble ikke akkurat jublende glad når hun fikk vite at hun skulle bli tante. Hun var nemlig bekymret for hva en tante ikke kunne gjøre, hun trodde hun måtte slutte i barnehagen. Nå ble jo denne misforståelsen oppklart, og tanten kunne glede seg til å bli tante og samtidig kose seg i barnehagen.

Kanakje er det slik å være mamman til konfirmanten også - kanskje skoene kan være altfor store uten at de detter av. Den 1. juni vil det vise seg om teorien holder stikk - hvis ikke konfirmanten går opp i røyk under den hvite kappa, er det å være mamman til konfirmanten helt ufarlig :-) Time will shåv!