barneoppdragelse

Av og til blir jeg faktisk litt i tvil: kanskje barneoppdragelse ikke er så lurt likevell....
Når den svært sjarmerende 4-åringen i huset slår seg vrang, og mor selvsikkert slår fast at "nå må du roe deg ned å høre etter, ellers kan ikke vi bli med på skitur!", og den ønskede effekten av kraftuttalelsen ikke foreligger :4-åringen som ikke er fullt så sjarmerende lenger hverken roer seg eller hører etter. Ja, da har mor i huset ikke noe valg, da må både hun og 4-åringen bli hjemme. Etter at skrikingen har gitt seg, og 4-åringen har innsett realitetene i at det ikke blir noen tur i dag, setter hun seg ved kjøkkenbordet med perlene, og nynner og koser seg med å lage et hjerte til mormor. Det er da - mens jeg, som da er mor til den lille damen, står på hue ned i kleskorga, og drømmer om ski på bena og kakao i hytteveggen, og hører på synderen som nynner og koser seg - at det slår meg at neste gang skal pappan få drive med barneoppdragelsen her i gården.......