Høstfjellet er en fin ting. Spesielt når den inneholder elementer av barna mine, mannen min, venner, bålrøyk og fjell.
Den gode følelsen når føttene har gått kilometer på kilometer og 11 (snart 12) åringen er kjempefornøyd med å ha vært med på voksenturen i fjellet.
Seieren for femåringen som klarte å komme seg opp på fjelltoppen selv om det så uoverkommelig langt og bratt ut i starten (det er dessuten utrolig hvor langt en kan gå når pappan har en hel pose med sure sild i lomma som porsjoneres ut etterhvert).
Roen som senker seg når alle har grilla pølsa si og fått kakaokoppen sin rundt leirbålet.
Varmen som brer seg i kroppen når en skifter ut de våte ullsokkene og den utsvetta t-skjorta med tørre sokker og ulltrøye.
Hylet som høres når 5åringen har sjekka om det går ann å gå ut i vannet så det rekker helt til knærene - og det viser seg at det tålte faktisk ikke støvlene og regnbuksa - elendig utstyr!!! (sannelig godt at det var noen som viste at det ikke gikk an og tok med et ekstra helskift...)
Åsså er det vinden, regnet, sola, mosen, halvfrosne tyttebær, fisk som vaker - eller var det et insekt?, vierkratt, blautmyr, bålrøyk - skjønner ikke at det går an å leve uten å oppleve dette...